«Jeg er helsesøster. Dette er hva jeg skulle ønske jeg hadde tid til å si.»

Silje har vært helsesøster i Trondheim i ni år. Ved 9-månederskontrollen ser hun hver familie i omtrent femten minutter. På den tiden dekker hun motorisk utvikling, språk, mat, samspill og — kort, hvis det er tid — søvn.

Det er nesten aldri nok tid.

Vi satt med henne i en time og spurte hva hun ville sagt hvis det ikke fantes en klokke.

Er søvn det første foreldre tar opp på 9-månederskontrollen?

Det er alltid blant de tre vanligste. De to andre er mat og om barnet utvikler seg «normalt». Men søvn er det folk tar opp unnskyldende. De nevner det til slutt, nesten som en ettertanke. «Å ja, og søvnen har vært litt vanskelig.» Som om de skammer seg over å si at det egentlig var derfor de gledet seg til timen.

Jeg prøver alltid tidlig å signalisere at det er et legitimt tema. For det er det. Søvnproblemer i denne alderen er ekstremt vanlige. Den norske mor-far-barn-kohortstudien (MoBa, 95 200 deltakere) viste at mødres livskvalitet ble positivt påvirket av oppfatningen om at babyen sov normalt — noe som bekrefter at søvn er en reell og utbredt utfordring for norske foreldre. Og det er bare de som snakker om det. De som ikke gjør det, sliter ofte like mye; de har bare bestemt at det ikke er noe man innrømmer.

Hva rekker du egentlig å si om søvn på femten minutter?

Ikke nok. Jeg kan spørre hvor mange ganger barnet våkner om natten. Jeg kan spørre om det kan roe seg selv. Jeg kan spørre om luretider og hvor lenge det har vært våkent før leggetid. Og fra de svarene har jeg vanligvis et ganske klart bilde av hva som skjer.

Men så har jeg omtrent to minutter til å si noe nyttig. To minutter til å dekke det som kanskje ville ta en time å forklare ordentlig. Så jeg gir overskriften, henviser videre hvis det virker alvorlig, og går videre. Og jeg vet — jeg vet — at familien drar hjem og enten finner riktig informasjon et sted eller havner i et Google-kaninhull og kommer ut mer forvirret enn da de gikk inn.

Hva er det mest vanlige du ser at foreldre har misforstått?

Misforstått er et hardt ord. Jeg foretrekker å si: den vanligste misforståelsen handler om timing. Foreldre har en tendens til å se på klokken — «det er 19:00, så er det leggetid.» Men et barns søvnberedskap styres ikke av klokken. Den styres av hvor lenge det har vært våkent siden siste lur. Det vinduet er forskjellig for hvert barn og endrer seg etter hvert som de utvikler seg. Hvis leggetid skjer utenfor det vinduet — for tidlig eller for sent — kjemper barnet mot søvn, og forelderen tolker det som et problem med barnet snarere enn et problem med timingen.

Jeg vil si at seksti, kanskje sytti prosent av familiene jeg ser med søvnproblemer, jobber med et skjema som ikke samsvarer med barnets faktiske biologi. Løsningen er ikke dramatisk. Det handler om å justere med tredve eller førtifem minutter, i riktig retning, og holde det konsekvent. Men dit rekker jeg ikke alltid på femten minutter.

Og familiene som kommer tilbake ved atten måneder og fortsatt sliter?

Dette er den delen av jobben min jeg synes er hardest. Jeg ser familier ved ni måneder og gir dem det jeg kan. Og noen ganger ser jeg den samme familien igjen, eller hører fra en kollega som så dem ved et senere besøk, og ingenting har endret seg. Barnet er nå et lite barn og foreldrene er — jeg vil ikke bruke ordet knuste, men noen ganger er det det jeg ser.

Det jeg legger merke til med de familiene, nesten alltid, er at ingenting ble løst tidlig fordi ingen hadde tid til å gå dypt nok til å fikse det. De fikk tips. De fikk brosjyrer. De leste ting på nett som motsa hverandre. Men de fikk aldri et fullstendig bilde av hva som faktisk skjedde med deres spesifikke barn, i deres spesifikke skjema, i deres spesifikke hjem.

Søvnproblemer har en tendens til ikke å løse seg selv. Det er det jeg vil at alle foreldre skal vite ved ni måneder — ikke for å skremme dem, men for å gi dem tillatelse til å ta det på alvor nå i stedet for å vente.

Er det et spørsmål du får som avslører mest om hvordan en familie egentlig har det?

Ja. Det er dette: «Er det normalt å ha det sånn?»

De spør ikke om babyen lenger når de spør det. De spør om seg selv. Om sinnet de følte klokken 3 om natten da babyen våknet for fjerde gang. Om bitterheten de føler overfor partneren sin. Om tanken de hadde — den de ikke vil si høyt — at de ikke var sikre på om de klarte å fortsette med dette.

Når noen spør meg det, tar jeg meg alltid tid. Uansett hva som ellers er på agenda, tar jeg meg tid.

Og jeg skulle ønske jeg hadde førtifem minutter til å fortelle dem alt.

Søvnstatistikken bak det Silje beskriver — inkludert norske data fra MoBa-studien om foreldres søvnopplevelse, koblingen mellom mødres søvn og fødselsdepresjon, og forskning om søvnproblemer som ikke løser seg uten intervensjon — er alle kildehenvist på vår forskningsside.

Mer om disse temaene